Sankhu

Fra onsdag til lørdag i sist uke (dvs. fra 18 til 21 november) var vi i team Nepal på landsby opphold. Vi dro sammen med språklæreren vår Samjhana, som bare er ei helt utrolig bra dame. Etter 4 busser, en stengt vei og noen timer var vi fremme i landsbyen Sankhu.

Vi gikk ut av bussen, og stod nå rett utenfor huset vi skulle bo i (snakk om å bli kjørt til døra). Vi skulle under oppholdet bo hos en Nepali familie som består av Aamaa (bestemor) hennes 2 eldste sønner med koner og barn og hennes ugifte yngste datter. Disse personene, 11 stk om jeg ikke tar helt feil var fordelt på to hus på samme tomt. De hadde et tradisjonelt nepali hus av murstein og leire begge på 2 etasjer, med en kjeller på det ene huset som var butikk og lagringsplass til risen. Et koselig sted, med en koselig familie.

Men så var det oss da. 4 norske jenter med bare et innføringskurs i Nepali sammen med en familie som såvidt kunne noen ord på engelsk. Det vil da si at vi måtte praktisere vår nepali, og håpe på å skjønne det som ble fortalt oss. Noen i familien skjønte at dersom de pratet litt saktere var det rå for oss å forstå, mens andre, det vil si Aamaa, la ut i det vide og det breie på vanlig nepali, gjerne ganske fort også. Og da vi ikke skjønte noen ting og bare satt og smilte dumt tilbake da hun stilte spørsmål, lo hun så hjertelig og ristet på hodet. Hehe, Aamaa er en kul dame!

Men oppholdet i landsbyen var ikke bare å sitte sammen med familien ved huset deres. Vi fikk oppleve en hel masse! Første dagen vi stod opp fikk vi servert chiya (nepali te) klokken 7 (halv 8), deretter var det leking, lesing og prating frem til kl 10. Da var det frokost på gang. Daalbhaat. Etter frokost tok vi oss en spasertur. Det vil si en tur til en elv i nærheten, tok ca 1 time å gå. Vi hadde gått en vei som føltes som å gå gjennom en jungel, herlig. Ved raste stedet, ved elven, tok vi oss en god pause og satt med ansiktet i sola, blundede øyne og hørte på elvebrus. Da vi skulle til å gå tok vi en annen vei. Vi gikk opp i en skog der vi så mange ville apekatter kanskje mellom 20 og 30 stk. Store, små, unge og gamle. Det var helt utrolig. Og noen kom så nærme oss som bare et par meter ifra. Videre på turen så vi mange store, ekkle edderkopper. Vi fik se rismarker, og mange ordinære Nepali hus.

Natt til dag 3: Denne natten må bare nevnes! Jeg våknet ut på natten av et brak, skjønte ikke var det var, men det ble stille igjen, bortsett fra snorking fra naborommet, og jeg sovnet. Etter en stund, klarer ikke å si hvor lenge, våknet jeg av en rar lyd. Det hørtes ut som vann på plast. Så reiste Stine seg i senga, og jeg sier, jeg tror hunden er på besøk på rommet. Deretter ble det stor ståhei. Hunden hadde altså vært inne på vårt rom og markert sitt område for å si det pent. Den hadde pissa inne på rommet vårt. Stine dunket i Solveig og sa (på sin kule østlandske dialekt med tykk l), få på lyset, hunden har pissa på rommet! Trine som lå nærmest lysbryteren måtte skru på lyset, og Solveig konstaterte at det som måtte gjørs var å få ut hunden og lukke døra. – Ingen bevegde seg. Til slutt forstod Trine at dersom noe skulle gjøres måtte hun ta saken i egne hender. Hun kom seg på beina og fikk ut hunden og låste døra. Neste dag, da vi på vår stammende Nepali skulle forklare dette til familien ble vi møtt av en oppgitt Aamaa, som måtte forklare at om natten måtte vi låse døren til rommet.

Så må det også nevnes at vi hadde oss en tur opp til et stort buddha tempel som jeg ikke husker navnet på. Det var veldig fascinerendes og en helt fantastisk tur. Bortsett fra da vi kom midt oppi en gjeng buddhister som så ut til å være fra et sted i Europa som begynte å be. Da tror jeg samtlige av oss følte et ubehag, og hadde best lyst til å flytte på oss.

Turen til Sankhu var et absolutt vellykket besøk. Til tross for en utedo med hull i bakken (og noen mager som ikke alltid var helt på topp, for å nevne alt). Men vi kalrte oss fint, fikk mange opplevelser og praktisert litt nepali

bilder tatt av Solveig og Stine: