Nå er det plutselig en mnd siden vi var i Okhaldunga, og bare en drøy uke til vi skal hjem til Norge. Mye har skjedd siden da, og det er på tide å blogge.
Da vi kom hjem fra Okhaldunga, fikk vi Norges besøk. Det bestod av mammaen og pappaen til Trine, og Solveigs onkel Frode. Det var en veldig koselig uke (+ noen dager til) der også vi fikk se deler av Nepal som vi ikke hadde gjort før. Vi fikk til og med smake komper, og fikk et nytt lager av norsk pålegg, der den etterlengta kaviaren kom godt med. Da besøket hadde reist stod Tansen / Chitwan for tur.
Torsdag morgen den 18. februar, dro vi jentene sammen med bucken, Tansens sykehusbuss, til Tansen. Etter en lang dag med reise kom vi frem til sykehuset, og fikk mat i magen, og drog på besøk til Gunnar og Evelyn Mollestad, norske misjonærer der. Det var veldig koselig, og vi fikk igjen gleden av å leke med barna deres, Marcus og Marie.
Etter noen avslappende dager ved sykehuset dro vi videre til Chitwan. Chitwan ligger nede på Terraien, helt sør i Nepal og er nesten ved grensen til India. Vi føler derfor at vi nesten kan si vi har sett India også, for det var den stemningen vi fikk der nede. Vi fikk oppleve kanotur i elva, der vi så mange krokodiller, bare kjøttetende vell og merke. Så var vi ved elephant breeding center, der elefant mødrene og barna holder til. Vi fikk sitte på elefant ryggen og se villsvin og neshorn. Vi fikk dra på en jeeptur der vi ikke kan skryte av å ha sett sååå masse, men vi så ville påfugler, dådyr (evt. bambier) i massevis og tok også turen innom krokodille farmen, der vi så de to sortene av krokodiller i parken, både vegetarianere og kjøttetende.
Og plutselig var dagene i Tansen og Chitwan også ferdige. Og vi har nå hatt en uke i Kathmandu, med ca normale omstendigheter. Vi har opplevd et lite jordskjelv, som bare jeg og Solveig kjente. Vi har opplevd diskotek på rommet i den form av at det lynte i ett sett her en kveld, jeg har fått hatt danseterapi med den ene gruppa på dagsenteret, veldig gøy, og vi har også nå opplevd at trolig tre av oss kan ha fått et virus som er ute og går. Men vi kjenner oss bedre i formen, og er som vi i Nepal teamet alltid er, ved godt mot.
