Fredagskveld, klokka 22.15 (ca) landa flyet på Gardemoen. Og der stod mor og far og Silje, og venta på meg! Med blomster og pakke! En stor overaskelse for meg, siden mor hadde sagt de ikke kom. Men det var jo super koselig da

Og nå er jeg plutselig tilbake i Hurdal, pakka ut på rommet, og føler meg egentlig veldig så hjemme igjen.

En deilig følelse dette her!

Da vi kom hjem fra Okhaldunga, fikk vi Norges besøk. Det bestod av mammaen og pappaen til Trine, og Solveigs onkel Frode. Det var en veldig koselig uke (+ noen dager til) der også vi fikk se deler av Nepal som vi ikke hadde gjort før. Vi fikk til og med smake komper, og fikk et nytt lager av norsk pålegg, der den etterlengta kaviaren kom godt med. Da besøket hadde reist stod Tansen / Chitwan for tur.

Torsdag morgen den 18. februar, dro vi jentene sammen med bucken, Tansens sykehusbuss, til Tansen. Etter en lang dag med reise kom vi frem til sykehuset, og fikk mat i magen, og drog på besøk til Gunnar og Evelyn Mollestad, norske misjonærer der. Det var veldig koselig, og vi fikk igjen gleden av å leke med barna deres, Marcus og Marie.

Etter noen avslappende dager ved sykehuset dro vi videre til Chitwan. Chitwan ligger nede på Terraien, helt sør i Nepal og er nesten ved grensen til India. Vi føler derfor at vi nesten kan si vi har sett India også, for det var den stemningen vi fikk der nede. Vi fikk oppleve kanotur i elva, der vi så mange krokodiller, bare kjøttetende vell og merke. Så var vi ved elephant breeding center, der elefant mødrene og barna holder til. Vi fikk sitte på elefant ryggen og se villsvin og neshorn. Vi fikk dra på en jeeptur der vi ikke kan skryte av å ha sett sååå masse, men vi så ville påfugler, dådyr (evt. bambier) i massevis og tok også turen innom krokodille farmen, der vi så de to sortene av krokodiller i parken, både vegetarianere og kjøttetende.

Og plutselig var dagene i Tansen og Chitwan også ferdige. Og vi har nå hatt en uke i Kathmandu, med ca normale omstendigheter. Vi har opplevd et lite jordskjelv, som bare jeg og Solveig kjente. Vi har opplevd diskotek på rommet i den form av at det lynte i ett sett her en kveld, jeg har fått hatt danseterapi med den ene gruppa på dagsenteret, veldig gøy, og vi har også nå opplevd at trolig tre av oss kan ha fått et virus som er ute og går. Men vi kjenner oss bedre i formen, og er som vi i Nepal teamet alltid er, ved godt mot.

Vi jentene i Nepal teamet har nå vært på en ukes reising i det østlige Nepal. I den delen Sherpa folket for det meste hører til. Turen begynte sist Torsdag , Torsdag 28 januar 2010, da vi ro til flyplassen for å ta småfly – en twin otter – til Rumjatar, nærmeste flyplass til Okhaldunga. Det er en av de mest interessante fly opplevelsene jeg har hatt, og jeg var ikke en smule redd. Jeg bare NØT utsikten og hadde en aldri så lite bra prat med Gud.

Så ankom vi Rumjatar, og ble møtt av Narendra, porter for Okhaldunga sykehus. Han var vår guide til Okhaldunga er vi skulle besøke sykehuset Kristin og Erik Bøhler jobber på. Det var en ”en smule” hard tur ettersom Narendra nærmest løp opp bakkene i de 2 ½ timene turen tok. Endelig var vi fremme ved sykehuset, og var godt fornøyd med tiden, de fleste bruker 3-4 timer.

Dagene i Okhaldunga gikk fort. Vi skulle besøke sykehuset i 2 dager og få oppleve litt av Okhaldunga livet. Vi fikk være med på husmøte, få innføring i sykehus og sosialkontor, leke litt med barna og oppleve markedet. Det var mange sterke historier vi fikk høre både på sykehuset og sosialkontoret. Så fikk vi også møte ungdommene i kirka og se hvordan søndagskolen drives der. Men så plutselig var dagene over og trekking med Chering Sherpa skulle begynne.Vi hadde booket tur gjennom Caleb Sherpa på Holy Vision Sherpa, og broren hans, Chering, ble vår guide, og hadde med minstebroren og hans kamerat som bærere.

Nå kommer vi tilbake til det overskriften handler om. Målet med turen var nemlig å få et glimt av Mount Everest, eller Sagharmati som det heter på nepali.

Turen begynte veldig bra, med skyfri himmel og et håp om et glimt av verdens høyeste fjell allerede den første kvelden. Til tross for litt diaré og et vann som smakte salt, søtt og appelsin (salt/sukker vanns løsing) ble dagen veldig fint. Vi hadde en stigning på rundt 1500m (Vi skulle fra 1500 moh. til 3000 moh.) fordelt på 7 timer. Det var en fin tur, men jo høyere vi kom, jo mer tåkete og kaldere ble omgivelsene. Håpet om å få se Mount Everest allerede den første kvelden svant hen. Men vi kom fram til Patale, vårt første overnattings sted. Turens kaldeste natt stod for tur, men koselig var det med kortspill som Grisen (eller PIG som vi spilte) med Chering og broren, Chering tapte, hehe!

Så var en kald natt over og vi var klare for andre dagen på turen. Jeg var mye bedre, men Trine var enda litt disha lagyo, for å snakke i koder Et nytt håp om å få se Mount Everest kom da himmelen var klar, med den gang ei. Vi var for sent ute, for da vi kom til utkikspunktet var det overskyet rundt det kjente fjellet. Men vi fikk se et annet nyyydelig fjell, og turen ble fin. Vi fikk fort varmen igjen fra en kald natt og turen bar nedover og nedover og atter nedover, før det gikk opp, opp, opp. Men så var vi plutselig i Nazing, hjembyen til guiden og bærerne våre. Det var et koselig sted, med et par nydelige foreldre. Natten i Nazing trenger vi ikke å gå så langt innpå, men det var en interessant natt, ettersom tre av oss trolig var blitt matforgifta. Men overlevde gjorde vi, og dagen etter var det en rolig 3-4 timers gå tur ganske så bortover, til Phaplu. Da vi kom til Phaplu fikk jeg etter hvert i meg medisin som guiden hadde fått tak i, og som jeg til slutt ikke turde å si mer nei til (Jeg fikk vite i dag at det var VELDIG sterke saker, hehe, men jeg tok bare en og lever enda!).

Så slo klokken 4 om morgenen, morgenen den 3. februar, og opp av senga bar det. Vi skulle på en tur, rett opp, til en topp i Phaplu, hvor det var fint å se soloppgangen. Og opp bar det. Og sliten var jeg, siden jeg ikke hadde spist noe dagen før nesten, og ingenting denne morgenen. Så på veien opp gikk det i bønn og lovsang inne meg og noen bibelvers sitater. Som for eksempel ”Kom til meg alle dere som strever, og har tungt å bære” – Jeg måtte jo tross alt bære kroppen min. Men med bønnesvar fra Gud fikk jeg akkurat nok energi til å komme meg opp bakken, og et utrolig godt humør. Så kom vi på toppen, og der ser vi Himalaya rekka, klart, med en liten sort topp som var Mount Everest. Endelig var den der! Og et par minutter etterpå, steg solen opp bak fjellet. SALIGHET.

Ja turen ble til slutt en virkelig velsignelse. Jeg følte meg virkelig takknemlig på den toppen, og kjente virkelig at GUD ER GOD!

Flyet til Dehli var forsinket med 2-3 timer

Ventetid i Dehli ca 8 timer

(sorry at jeg sier det outloud, for de som måtte føle det ubehagelig) Mensen! Kunne ikke komme mer upassende, men det ble allikevel en bra dag med mye soling.